Alternativer og utsatt skattebid Implementering av FASB Statement no. 123 (R) går utover å velge en metode for å verdsette aksjeopsjoner. CPAer må også hjelpe bedrifter med å foreta de nødvendige skatteregnskapsreguleringene for å kunne spore skattefordelene fra lagerbasert kompensasjon. Erklæring nr. 123 (R) krever at selskapene benytter utsatt skattregnskap for opsjoner til ansatte. En opsjonsskattattegner bestemmer hvorvidt en fradragsberettiget midlertidig forskjell oppstår når selskapet anerkjenner opsjonsrelatert kompensasjonskostnad på årsregnskapet. Bedrifter vil behandle ikke-kvalifiserte og insentivmuligheter annerledes. Bedrifter som ikke fulgte virkelig verdi tilnærming til erklæring nr. 123 må etablere et åpningsbasseng med overskytende skattefordeler for alle tildelinger gitt etter 15. desember 1994, som om selskapet hadde regnet med opsjoner under denne uttalelsen hele tiden. For å gjøre dette må CPAer gjøre en tilskuddsanalyse av skatteeffekter av opsjoner som er gitt, endret, avgjort, fortabt eller utøvet etter den effektive datoen til erklæring nr. 123. Visse uvanlige situasjoner kan kreve spesiell håndtering. Disse inkluderer tilfeller hvor ansatte mister et opsjon før det er opptjent, selskapet kansellerer et opsjon etter inntjening eller et opsjon utløper uutnyttet, typisk fordi det er under vann. CPAer må også være forsiktige med mulige fallgruver når opsjoner er under vann, når selskapet opererer i andre land med ulike skatteregler eller har et netto driftstap. Beregning av APIC-bassenget og de løpende skattemessige beregningene som kreves i erklæring nr. 123 (R) er en kompleks prosess som krever forsiktig oppbevaring. Den nylig godkjente forenklede metoden legger til et annet sett med beregninger som selskapene trenger å utføre. CPAer bør oppfordre selskapene til å begynne å gjøre disse beregningene så snart som mulig som noen krever sporing av historisk informasjon. Nancy Nichols, CPA, PhD, er professor i regnskap ved James Madison University i Harrisonburg, Va. Hennes e-postadresse er nicholnbjmu. edu. Luis Betancourt, CPA, PhD, er assisterende professor i regnskap ved James Madison University. Hans e-postadresse er betanclxjmu. edu. ouve gjorde den nødvendige vurderingsmetodikkbeslutningen og hjalp selskapet med å velge en adopsjonsmetode. Nå er det på tide å lene seg tilbake og slappe av mens andre selskaper sliter med å fullføre gjennomføringen av FASB Statement no. 123 (revidert), Aksjebasert betaling. Men vent. Før du blir for komfortabel, er det andre bekymringer som selskaper som utsteder aksjebasert kompensasjon må håndtere. Mens verdsettelsesproblemer har mottatt løvernes andel av oppmerksomheten, må CPAer også hjelpe uønskede selskaper å takle Statement no. 123 (R) s skatteimplikasjoner. Endring er uunngåelig I forkant av obligatorisk utgift av aksjeopsjoner, ble 71 av selskapene revidert eller planlagt å revidere sine langsiktige ansattes insentivprogrammer. Kilde: Hewitt Associates, Lincolnshire, Ill. Hewitt. Skattereglene i erklæring nr. 123 (R) er komplekse. De krever sporing av skattemessige fordeler fra aksjebasert kompensasjon på tilskuddsbidrag og land for land. I tillegg, for å redusere resultatregnskapets virkninger av fremtidige transaksjoner, må selskapene utarbeide en 10 års historie med opsjonsaktivitet for å bestemme mengden av APIC-bassenget. Denne artikkelen beskriver relevant skatt og regnskap, slik at CPAer kan hjelpe arbeidsgivere og klienter lettere å overholde de nye kravene. BAKGRUNDSFASB utstedt Erklæring nr. 123 (R) i desember 2004. Under den tidligere erklæring nr. 123, hadde selskapene valget om å regnskapsføre aksjebaserte innbetalinger ved bruk av egenverdimetoden i APB Opinion nr. 25, Regnskap for aksjer utstedt til ansatte, eller en virkelig verdi metode. Den mest brukte egenverdimetoden. Erklæring nr. 123 (R) eliminert det valget og krever at selskapene skal bruke virkelig verdi metoden. For å estimere virkelig verdi av ansattes opsjoner, må selskapene bruke en opsjonsprisemodell som Black-Scholes-Merton eller gitter. I tillegg til å velge en prismodell, må selskapene vurdere å vurdere utsatt skattefordel av kostnadsutgifter basert på virkelig verdi. Med FASB Ansatte Posisjon nr. 123 (R) -3 tillater de fleste selskaper frem til minst 11. november 2006, for å bestemme en metode for beregning av bassenget av overskytende skattefordeler, er det fortsatt tid for CPA-er å hjelpe bedrifter med å forberede seg på utsatt skattemessig utsagn Statement no. 123 (R) skaper. FORSKELLIG SKATTEKONSJON Statement nr. 123 (R) krever at selskapene benytter utsatt skattregnskap for opsjoner til ansatte. En opsjonsskattattributt vil avgjøre om en fradragsberettiget midlertidig forskjell vil oppstå når et selskap innregner opsjonsrelatert kompensasjonskostnad på årsregnskapet. Ikke-kvalifiserte aksjeopsjoner (NQSOs). Når et selskap gir en ansatt en NQSO, anerkjenner den den tilknyttede kompensasjonsutgiften og registrerer en skattefordel som tilsvarer kompensasjonskostnaden multiplisert med selskapets inntektsskattesats. Dette skaper en utsatt skattefordel fordi selskapet tar et regnskapsavdrag som for tiden ikke er fradragsberettiget for skattemessige formål. Når en ansatt utøver en NQSO, sammenligner selskapet det tillatte skattefradraget med tilhørende regnskapsføringskostnad beregnet tidligere og krediterer skattefordelen knyttet til eventuell overskuddsavdrag til APIC. Med andre ord bør CPAs sammenligne den faktiske skattefordelen med utsatt skattefordel og kreditere eventuelle overskudd til egenkapital i stedet for i resultatregnskapet. Dersom skattefradrag er mindre enn regnskapsføringskostnad, belastes avskrivningen av gjenværende utsatt skattefordel mot APIC-puljen. Hvis beløpet overstiger bassenget, belastes overskuddet mot inntekt. En selskaps utsatt skattefordel adskiller seg vanligvis fra den realiserte skattefordelen. Tenk på utsatt skattefordel som et estimat basert på kompensasjonskostnaden registrert for bokformål. Bedrifter bør ikke forvente at utsatt skattefordel tilsvarer skattefordelen de til slutt mottar. Utstilling 1 illustrerer regnskapet for NQSO og utsatt skatt. Den 1. januar 2006 gir XYZ Corp. Jane Smith opsjoner på 100 aksjer. Opsjonene har en utøvelseskurs på 10 (aksjekurs på tildelingstidspunktet), vest ved utgangen av tre år og har en virkelig verdi på 3. Alle opsjonene forventes å veste. Kompensasjonskostnaden for å bli anerkjent over treårsperioden er således 300 (100 opsjoner X 3). Forutsatt en skattesats på 35, vil samme journaloppføringer bli foretatt hvert år i 2006, 2007 og 2008 for å registrere kompensasjonskostnad og tilhørende utsatt skatt: Dr. Compensation Cost Cr. Ekstra innbetalt kapital (For å gjenkjenne kompensasjonskostnad) Dr Utsatt skattefordel (Å innregne en utsatt skattefordel for midlertidig forskjell knyttet til kompensasjonskostnad) Ved utgangen av 2008 er balansen i utsatt skattefordel 105 og 300 i tillegg innskutt egenkapital. Anta at Smith utnytter sine opsjoner i 2009 når aksjekursen er 30 per aksje. Hvis XYZs aksjelagre ikke er aksjeselskap, vil det registrere oppdraget som følger: APIC POOL Statement no. 123 (R) gir to overgangsalternativer: Den modifiserte prospektive metoden og den modifiserte retrospektive metoden med omstilling. I tillegg stilles stillingsposisjon nr. 123 (R) -3, som FASB publiserte på sitt nettsted 11. november 2005, tilbyr et tredje forenklet alternativ. I alle tilfeller må CPAer hjelpe bedrifter å beregne mengden av kvalifiserte merverdiavgiftene (APIC-bassenget) på vedtaksdagen. Dette er viktig fordi det bidrar til å unngå at en ekstra resultatregnskap slår til inntekter for fremtidige opsjonsoppgaver eller avbestillinger. Bedrifter som ikke fulgte virkelig verdi tilnærming til den opprinnelige erklæring nr. 123 må etablere et åpningsbasseng med overskytende skattefordeler som inngår i APIC i forbindelse med alle tildelte priser og avviklet i perioder som begynner etter 15. desember 1994, som om selskapet hadde regnskapsført aksjepremier under erklæring nr. 123 tilnærming hele tiden. Disse selskapene bør også bestemme hva deres utsatte skattefordeler ville ha vært hvis de fulgte påstand nr. 123s anerkjennelsesbestemmelser. Hvis, etter å ha vedtatt Statement no. 123 (R), en selskaps bokutgift på en opsjonsutøvelse er større enn skattefradrag, differansen, justert for skatt, blir brukt mot det eksisterende APIC-bassenget. Det har ingen innvirkning på nåværende finans. Uten APIC-bassenget vil den skattejusterte differansen være en tilleggsregnskapsutgift. Åpenbart vil beregningen av APIC-bassenget og utsatt skattefordel ta litt tid. CPAer må foreta en tilskuddsanalyse av skatteeffekter av alle opsjoner som er gitt, endret, avgjort, forkastet eller utøvet etter den faktiske datoen for den opprinnelige erklæring nr. 123. (Denne erklæringen var effektiv for regnskapsår som begynte etter 15. desember 1995. For enheter som fortsatte å bruke Opinion nr. 25-tilnærming, måtte proforma-opplysningene inkludere virkningen av alle tildelinger gitt i regnskapsår som begynner etter 15. desember, 1994.) For selskaper som brukte anerkjennelsesbestemmelsene i uttalelse nr. 25, et godt utgangspunkt vil være den informasjonen som tidligere ble brukt for Statement no. 123 opplysningsformål. Selvangivelsen skal inneholde opplysninger om NQSOs utøvde og ISO diskvalifiserte disposisjoner. Personaleavdelingsfiler kan være en annen god kilde til informasjon. Selv om opptak skal gjøres på en tilskuddsbidrag, til slutt beregnes overskuddsmessige fordeler og skattefordelene for hvert stipend for å bestemme APIC-bassenget. Utmerkelser gitt før datoen for uttalelse nr. 123 er utelatt fra beregningen. SEC Personale Regnskap Bulletin nr. 107 sier at et selskap trenger å beregne APIC-bassenget bare når det har en nedgang i nåværende periode. Gitt vanskeligheten med å skaffe seg 10 år gammel informasjon, bør selskapene starte denne beregningen så snart som mulig dersom det er nødvendig. DEN FORENKLIGE STRATEGIEN En nylig FASB-stabsposisjon gjør det mulig for bedrifter å velge en enklere tilnærming til å beregne begynnelsesbalansen i APIC-bassenget. Under denne metoden er begynnelsesbalansen lik forskjellen mellom Alle økninger i tilleggsinnbetalt kapital som er innregnet i selskapets årsregnskap relatert til skattefordeler fra aksjebasert kompensasjon i perioder etter vedtak av erklæring nr. 123, men før vedtakelsen av erklæring nr. 123 (R). Den akkumulerte inkrementelle kompensasjonsutgiften i løpet av samme periode, multiplisert med selskapets nåværende blandede lovbestemte skattesats når den vedtar Statement no. 123 (R). Den blandede skattesatsen inkluderer føderale, statlige, lokale og utenlandske skatter. Kumulativ inkrementell kompensasjon er utgiften beregnet ved bruk av Statement no. 123 minus utgiften ved å bruke Opinion nr. 25. Utgiften skal inkludere kompensasjonskostnader knyttet til utmerkelser som er delvis opptjent på tidspunktet for vedtaket. Bedrifter har ett år fra den senere av datoen de vedtar Erklæring nr. 123 (R) eller 10. november 2005, for å velge en metode for beregning av APIC-bassenget. VIRKSOMHETEN AV TILBYGGELSESPRAKSJON Selskaper bestemmer hvorvidt en ansattes utøvelse av en NQSO skaper en overskuddsmessig skattefordel eller - mangel på tilskuddsbasis ved å se på kompensasjonskostnaden og tilhørende utsatt skattefordel de registrerte for hvert bestemt tilskudd for å se hvor mye utsatt skattefordel lettet fra balansen. Utsatt skattefordel knyttet til alle uutnyttede priser er ikke vurdert. Hvis arbeidstakeren utøver kun en del av en opsjonspris, blir kun utsatt skattefordel knyttet til utøvd del lettet fra balansen. STRADDLING EFFEKTIV DATO Mange selskaper som bruker den modifiserte prospektive søknadsmetoden, vil ha NQSOer som ble gitt og i hvert fall delvis anskaffet før vedtakelsen av Statement no. 123 (R). Når ansatte utnytter disse opsjonene, bør selskapet registrere nedgangen i nåværende skatt som skal betales som kreditt til APIC i den utstrekning det overstiger utsatt skattefordel, hvis noen. Illustrasjon 3. nedenfor illustrerer virkningen av NQSOer som strekker seg fra effektdatoen. UBRUKT SITUASJONER CPAs implementering av skattemessige aspekter av erklæring nr. 123 (R) kan oppleve noen unike forhold. Forfeiture før fortjenesten. Ansatte som forlater et selskap fortaber ofte sine opsjoner før opptjeningsperioden er fullført. Når dette skjer, reverserer selskapet kompensasjonskostnaden, inkludert eventuell skattefordel det tidligere er anerkjent. Avbestilling etter opptjening. Hvis en ansatt forlater selskapet etter opsjonene vest, men ikke utøver dem, kansellerer selskapet opsjonene. Når NQSOs kanselleres etter inntjening, er kompensasjonskostnaden ikke reversert, men utsatt skattefordel er. Avskrivningen belastes først APIC i den utstrekning det er kumulative kreditter i APIC-bassenget fra forutgående anerkjennelse av skattefordeler. Eventuell gjenværende beløp kostnadsføres gjennom selskapets resultatregnskap. Utløp. Mange ikke-godkjente opsjoner utløper uutnyttet, vanligvis fordi opsjonene er under vann (det betyr at opsjonsprisen er høyere enn aksjekursens nåværende markedspris). De samme reglene gjelder som ved avbestilling etter at kompensasjonskostnaden ikke er reversert, men utsatt skattefordel er. Avskrivningen belastes først APIC i den utstrekning det er kumulative overskytende skattefordeler. Eventuelt gjenværende beløp kostnadsføres gjennom selskapets resultatregnskap. MULIGE PITFALLER Ved gjennomføring av erklæring nr. 123 (R) CPAer må utvise viss forsiktighet på enkelte områder. Utsatt skattesats. Bedrifter som opererer i mer enn ett land må være spesielt forsiktig med å beregne utsatt skattefordel. Slike beregninger bør utføres på landsbasis, med tanke på skattelovgivningen og satsene i hver jurisdiksjon. Skatteloven om opsjonsfradrag varierer over hele verden. Noen land tillater ikke fradrag mens andre tillater dem på bevilgnings - eller opptaksdato. Undervannsalternativer. Når et alternativ er under vann, Statement no. 123 (R) tillater ikke at selskapet opptar en verdsettelsesgodtgjørelse mot utsatt skattefordel. Verdsettelsesgodtgjørelser registreres kun når en selskaps samlede skatteposisjon viser fremtidig skattepliktig inntekt, ikke vil være tilstrekkelig til å realisere alle fordelene ved utsatt skattefordel. Utsatt skattefordel knyttet til undervannsalternativer kan kun reverseres når opsjonene blir kansellert, utøvet eller utløpt uutnyttet. Netto driftstap. Et selskap kan få et skattefradrag fra en opsjonsutøvelse før den virkelig realiserer den tilknyttede skattefordelen fordi den har et netto driftsunderskudd fremover. Når det oppstår, anerkjenner selskapet ikke skattefordelen og kreditt til APIC for tilleggsavdrag før fradraget faktisk reduserer betalbar skatt. KONTANTSTRØMFAKTAK Metoden som et selskap velger for å beregne APIC-bassenget, har også innvirkning på hvordan det representerer realiserte skattefordeler i kontantstrømoppstillingen. Under erklæring nr. 123 (R) selskaper må bruke en brutto tilnærming til å rapportere overskytende skattefordeler i kontantstrømoppstillingen. Den overskytende skattefordelen fra utnyttede opsjoner skal vises som kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter og som en ekstra kontantstrøm fra driften. Overskydende skattefordeler kan ikke balanseres mot skattemessige mangler. Beløpet som vises som kontantstrøm fra finansiering vil avvike fra økningen i APIC på grunn av overskuddsmessige fordeler når selskapet også registrerer skattefordel mangler mot APIC i perioden. Bedrifter som velger den forenklede tilnærmingen, vil rapportere hele beløpet av skattefordelen som krediteres APIC fra opsjoner som var fulltegnet før de vedtok Statement no. 123 (R) som kontantstrøm fra finansieringsaktiviteter og kontantutgang fra drift. For delvis opptjente opsjoner eller de som er innvilget etter vedtak av Statement no. 123 (R), vil selskapet kun rapportere de overskytende skattefordelene i kontantstrømoppstillingen. Et godt utgangspunkt for beregning av begynnelsen APIC-bassenget og utsatt skattefordel er informasjonen som selskapet brukte for Statement no. 123 opplysningsformål. Skattedokumenter og personopplysninger kan også inneholde opplysninger om utøvde NQSOer og eventuelle ISO-diskvalifiserte disposisjoner. Bedrifter må bare beregne APIC-bassenget når de har en nedgang i nåværende periode. Men med tanke på vanskeligheten med å skaffe seg 10 år gammel informasjon, er det en god idé å starte denne beregningen så snart som mulig dersom det er nødvendig. Hvis et selskap opererer i mer enn ett land, vær forsiktig når du beregner utsatt skattefordel. Utfør beregningene fra land til land, med tanke på skattelovgivningen og satsene i hver jurisdiksjon. SLUTTE TAKKER Mange selskaper overveier fortsatt modifikasjoner av deres eksisterende opsjonsplaner før de vedtar erklæring nr. 123 (R). De med undervannsopsjoner beslutter om å akselerere innkjøp for å unngå å anerkjenne kompensasjonskostnader. Selv om kompensasjonskostnadsfradrag kan unngås under den modifiserte prospektive metoden, kan virkningen på APIC-bassenget ikke unngås. Når opsjonene til slutt utløper uutnyttet, må selskapet avskrive den gjeldede utsatte skattefordelen mot APIC-puljen i den grad nettooverskuddsskatten fordeler seg. Avhengig av størrelsen på opsjonstildelingen kan dette redusere APIC-bassenget til null. Inntektsskattregnskapskrav i erklæring nr. 123 (R) er svært komplekse. Både beregningen av APIC-bassenget og de løpende beregningene krever at selskapene utvikler en prosess for å spore individuelle aksjeopsjoner. Den nyere forenklede metoden legger bare til et annet sett med beregninger som selskapene må utføre. Offentlige bedrifter må også fokusere på å designe de rette interne kontrollene for å oppfylle kravene i Sarbanes-Oxley Act § 404. Kombinert med den potensielle vanskeligheten med å spore opp 10 år gammel informasjon, er den åpenbare konklusjonen å starte nå. Arbeidsmedlemskompensasjon Læringsmål Forklare hvordan aksjeopsjoner fungerer og hvordan et selskap vil registrere deres problem Key Points Options, som navnet tilsier , trenger ikke utøves. Innehaver av opsjonen bør ideelt utøve den når aksjens markedspris stiger høyere enn opsjonsutnyttelseskursen. Når dette skjer, fortjener opsjonsinnehaveren ved å anskaffe selskapets aksje til en under markedspris. En ESO har funksjoner som er ulikt utvekslingskravet opsjoner, som en ikke-standardisert utøvelsespris og antall aksjer, en opptjeningsperiode for den ansatte og den nødvendige realiseringen av resultatmål. En virkelig verdi på opsjonsdato bør estimeres ved hjelp av en alternativprismodell, for eksempel BlackScholes-modellen eller en binomialmodell. Periodisk kompensasjonskostnad er rapportert i resultatregnskapet og i tillegg betalt i hovedkonto i aksjeeiers egenkapitalavdeling. Den faste prisen som eieren av et opsjon kan kjøpe (i tilfelle av en samtale) eller selge (ved et sett) den underliggende sikkerheten eller varen. En betaling for arbeidslønn, lønn, lønn. En periode som en investor eller annen person som har rett til noe må vente til de er i stand til fullt ut å utøve sine rettigheter og inntil disse rettighetene ikke kan bli tatt bort. Et selskap tilbyr aksjeopsjoner på tre år. Aksjeopsjonene har en totalverdi på 150.000 og er for 50.000 aksjer på aksjer til en kjøpesum på 10. Aktiekursen er 1. Regnskapsposten for å regne ut opsjonene hver periode vil være: Kompensasjonsutgift 50.000 Ekstra Betalt In Kapital, aksjeopsjoner 50.000. Denne utgiften vil gjentas for hver periode i opsjonsplanen. Når opsjonene utøves, vil firmaet motta kontanter på 500.000 (50.000 aksjer på 10). Innbetalt kapital må reduseres med beløpet kreditert over treårsperioden. Felles aksje vil øke med 50 000 (50 000 aksjer til 1 parverdi). Og innbetalt kapital over pari må krediteres for å balansere transaksjonen. Tidsskriftsoppføringen vil være: Kontant 500 000 Ekstra innbetalt kapital, aksjeopsjoner 150 000 Felles Aksje 50 000 Ekstra innbetalt kapital, Overkant av par 600 000 Definisjon av opsjoner til ansattes aksjer En ansattaksjonsopsjon (ESO) er et alternativ for innkjøp (kjøp) på Selskapets vanlige aksje, gitt av selskapet til en ansatt som en del av lønnspensjonen til ansatte. Målet er å gi ansatte et incitament til å oppføre seg på måter som vil øke selskapets aksjekurs. ESOer tilbys for det meste ledelsen som en del av deres kompensasjonspakke. De kan også bli tilbudt til ikke-executive-nivåpersonale, særlig av bedrifter som ikke er lønnsomme og har få andre kompensasjonsformer. Alternativer, som navnet tilsier, trenger ikke utøves. Innehaveren av opsjonen bør ideelt utøve den når aksjemarkedskursen stiger høyere enn opsjonsutnyttelseskursen. Når dette skjer, fortjener opsjonsinnehaveren ved å anskaffe selskapets aksje til en under markedspris. General Foods Common Stock Certificate Offentlige børsnoterte selskaper kan tilby aksjeopsjoner til sine ansatte som en del av kompensasjonen. Funksjoner av ESOs ESOer har flere forskjellige funksjoner som skiller dem fra børshandlede samtalealternativer: Det er ingen standardisert utøvelseskurs, og det er vanligvis den nåværende prisen på selskapets aksje på utstedelsestidspunktet. Noen ganger brukes en formel, som gjennomsnittlig pris for de neste 60 dagene etter tildelingsdatoen. En ansatt kan ha opsjoner som kan utøves på ulike tidspunkter av året og for ulike utøvelsespriser. Antall aksjer som ESO tilbyr, er også ikke-standardisert og kan variere. En opptjeningsperiode må vanligvis tilfredsstilles før opsjoner kan selges eller overføres (for eksempel 20 av opsjonene vesel hvert år i fem år). Prestasjons - eller resultatmål må kanskje møtes før en ansatt utøver opsjonene. Utløpsdato er vanligvis maksimalt 10 år fra utstedelsesdato. ESOer er generelt ikke overførbare og må enten utøves eller loves å utløpe verdiløs på utløpsdagen. Dette bør oppmuntre innehaveren til å selge sine opsjoner tidlig hvis det er lønnsomt å gjøre det, siden det er betydelig risiko for at ESOer, nesten 50, når utløpsdatoen med en verdiløs verdi. Siden ESOs betraktes som en privat kontrakt mellom en arbeidsgiver og hans ansatt, bør det tas opp saker som kredittrisiko for bedriften, ordningen for clearing og oppgjør av transaksjonene. En ansatt kan ha begrenset bruk hvis selskapet ikke kan levere aksjen ved utøvelsen av opsjonen. ESO har en tendens til å ha skattefordeler ikke tilgjengelig for sine børsnoterte motparter. Regnskap og verdsettelse av ESOs Ansatteoppsjoner må kostnadsføres under US GAAP i USA. Fra og med 2006 er det International Accounting Standards Board (IASB) og FASB (Financial Accounting Standards Board) enige om at en virkelig verdi på opsjonsdato skal estimeres ved hjelp av en opsjonsprisemodell. De fleste offentlige og private selskaper bruker BlackScholes-modellen. Men gjennom september 2006 har over 350 selskaper offentliggjort bruken av en binomialmodell i Securities and Exchange Commission (SEC) arkiver. Tre kriterier må oppfylles når man velger en verdsettelsesmodell: Modellen er anvendt på en måte som er i samsvar med målsettingen for virkelig verdi, og andre krav til FAS123R er basert på etablert økonomiskøkonomisk teori og gjenspeiles generelt i feltet og reflekterer alle substansegenskapene til instrument (dvs. antagelser om volatilitet, rentesats, utbytteutbytte etc.). En periodisk kompensasjonskostnad regnskapsføres for verdien av opsjonen dividert med den ansattes opptjeningsperiode. Kompensasjonsutgiften belastes og rapporteres i resultatregnskapet. Det er også kreditert til en ekstra innbetalt kapitalregnskap i egenkapitaldelen av balansen. Ønsker tilgang til spørrekonkurranser. flashcards. høydepunkter. og mer Få tilgang til det fulle funksjonssettet for dette innholdet i et selvstyrt kurs. Slik gjør du regnskapsoppføringer for aksjeopsjoner Fordi opsjonsplaner er en form for kompensasjon, aksepterer regnskapsprinsipper, eller GAAP, at bedrifter skal registrere opsjoner som kompensasjonskostnad for regnskapsmessige formål. I stedet for å registrere utgiften som dagens aksjekurs, må virksomheten beregne markedsverdien av aksjeopsjonen. Revisor vil da bestille regnskapsposter for å registrere kompensasjonskostnad, utøvelse av aksjeopsjoner og utløp av aksjeopsjoner. Innledende verdiberegning Virksomheter kan bli fristet til å registrere lagerprisjournaloppføringer til gjeldende aksjekurs. Men aksjeopsjoner er forskjellige. GAAP krever at arbeidsgivere beregner virkelig verdi av aksjeopsjonen og registrerer kompensasjonsutgifter basert på dette tallet. Bedrifter bør bruke en matematisk prismodell laget for verdsettelse av lager. Virksomheten bør også redusere virkelig verdi av opsjonen ved å estimere forfeitures av lager. For eksempel, hvis virksomheten anslår at 5 prosent av ansatte vil miste aksjeopsjonene før de vinner, registrerer virksomheten muligheten til 95 prosent av verdien. Periodiske kostnadsposter I stedet for å registrere kompensasjonskostnaden i en engangsbeløp når den ansatte utnytter opsjonen, bør regnskapsførerne spre kompensasjonsutgiften jevnt over opsjonsperioden. For eksempel, si at en ansatt mottar 200 aksjer på aksjer verdsatt av virksomheten på 5.000 som vesker om fem år. Hvert år debiterer revisor kompensasjonsutgift for 1000 og kreditter aksjeopsjoner egenkapitalkonto for 1.000. Utøvelse av opsjoner Regnskapsførere må bestille en egen journaloppføring når de ansatte utnytter opsjoner. For det første må regnskapsføreren beregne de kontanter som virksomheten mottok fra oppgjør og hvor mye av aksjen ble utøvd. For eksempel, si at medarbeider fra forrige eksempel utøvde halvparten av sine totale aksjeopsjoner til en utøvelseskurs på 20 aksjer. Totalt mottatt kontanter er 20 multiplisert med 100 eller 2.000. Revisor debiterer kontanter for 2000 debeter en aksjeopsjon egenkapital konto for halvparten av kontosaldoen, eller 2.500 og kreditter aksjekursen konto for 4.500. Utløpt opsjoner En ansatt kan forlate selskapet før inntjeningsdagen og bli tvunget til å miste sine opsjoner. Når dette skjer, må regnskapsføreren gjøre en journaloppføring for å omregne egenkapitalen som utløpte opsjoner for balanseformål. Selv om beløpet forblir som egenkapital, hjelper dette ledere og investorer til å forstå at de ikke vil utstede aksjer til ansatte til en nedsatt pris i fremtiden. Si at medarbeideren i forrige eksempel forlater før du utøver noen av alternativene. Revisor debiterer aksjeopsjonen egenkapital konto og kreditter den utløpte aksjeopsjoner egenkapital konto. For siste gang: aksjeopsjoner er en kostnad Tiden er kommet for å avslutte debatten om bokføring av aksjeopsjoner kontroversen har gått altfor lenge. Faktisk reglene for rapportering av aksjeopsjoner dateres tilbake til 1972, da regnskapsprinsippstyret, forgjengeren til Financial Accounting Standards Board (FASB), utstedte APB 25. Regelen angav at kostnaden av opsjoner ved bevilgningen datoen skal måles ved egen vurdering av forskjellen mellom den nåværende markedsverdien av aksjene og oppløsningsprisen på opsjonen. Under denne metoden ble det ikke tildelt opsjoner når opsjonsprisen ble satt til dagens markedspris. Begrunnelsen for regelen var ganske enkel: Fordi ingen kontanter skifter hender når tilskuddet er gjort, er utstedelse av aksjeopsjon ikke en økonomisk signifikant transaksjon. Det var mange som tenkte på det tidspunktet. Hva mer var, var lite teori eller praksis tilgjengelig i 1972 for å veilede selskaper i å bestemme verdien av slike uutviklede finansielle instrumenter. APB 25 var foreldet innen et år. Publikasjonen i 1973 av Black-Scholes-formelen utløste en stor boom i markeder for børsnoterte opsjoner, en bevegelse forsterket av åpningen, også i 1973, av Chicago Board Options Exchange. Det var absolutt ingen tilfeldighet at veksten i de handlede opsjonsmarkedene ble speilet av en økende bruk av aksjeopsjonsstipendier i leder - og ansattes kompensasjon. Nasjonalt senter for ansattes eierskap anslår at nesten 10 millioner ansatte mottok aksjeopsjoner i 2000 mindre enn 1 million i 1990. Det ble snart klart i både teori og praksis at opsjoner av noe slag var verdt langt mer enn egenverdien definert av APB 25. FASB initierte en gjennomgang av opsjonsregnskapsregnskapet i 1984, og etter mer enn et tiår med oppvarmet kontrovers, utgitt SFAS 123 i oktober 1995. Det anbefalte ikke at selskapene skulle rapportere kostnaden for opsjoner gitt og for å bestemme sin rettferdige markedsverdi ved hjelp av alternativ-prismodeller. Den nye standarden var et kompromiss som gjenspeiler intensiv lobbyvirksomhet av forretningsfolk og politikere mot obligatorisk rapportering. De hevdet at utøvende aksjeopsjoner var en av de avgjørende komponentene i amerikansk ekstraordinær økonomisk renessanse, så ethvert forsøk på å endre regnskapsreglene for dem var et angrep på Americas enormt vellykket modell for å skape nye virksomheter. De fleste selskaper valgte uunngåelig å ignorere anbefalingen om at de motsatte seg så voldsomt og fortsatte å registrere kun egenverdien ved tildelingsdato, vanligvis null, av deres opsjoner på stock options. Deretter gjorde den ekstraordinære bremsen i aksjekursene kritikere av opsjonsutgiftene, ligner spoilsports. Men siden ulykken har debatten returnert med hevn. Skarpheten av bedriftens regnskapskandaler spesielt har avdekket hvor uvirkelig et bilde av deres økonomiske resultater mange selskaper har malt i sine regnskap. I økende grad har investorer og regulatorer kommet for å innse at opsjonsbasert kompensasjon er en stor forvrengende faktor. Hadde AOL Time Warner i 2001 for eksempel rapportert ansatteopsjonsutgifter som anbefalt av SFAS 123, ville det ha vist et driftsunderskudd på rundt 1,7 milliarder i stedet for de 700 millioner i driftsinntektene som det faktisk rapporterte. Vi mener at saken for kostnadsutgifter er overveldende, og i de følgende sidene undersøker og avviser vi hovedkravene fremsatt av de som fortsetter å motsette seg det. Vi demonstrerer at, i motsetning til disse ekspertsargumentene, aksjeopsjonsstipendier har virkelige kontantstrømimplikasjoner som må rapporteres, at måten å kvantifisere disse implikasjonene er tilgjengelig, er at fotnoteopplysning ikke er en akseptabel erstatning for å rapportere transaksjonen i inntektene oppstilling og balanse, og at full anerkjennelse av opsjonskostnader ikke trenger å emasculate incentiver av entreprenørskapsvirksomheter. We then discuss just how firms might go about reporting the cost of options on their income statements and balance sheets. Fallacy 1: Stock Options Do Not Represent a Real Cost It is a basic principle of accounting that financial statements should record economically significant transactions. No one doubts that traded options meet that criterion billions of dollars worth are bought and sold every day, either in the over-the-counter market or on exchanges. For many people, though, company stock option grants are a different story. These transactions are not economically significant, the argument goes, because no cash changes hands. As former American Express CEO Harvey Golub put it in an August 8, 2002, Wall Street Journal article, stock option grants are never a cost to the company and, therefore, should never be recorded as a cost on the income statement. That position defies economic logic, not to mention common sense, in several respects. For a start, transfers of value do not have to involve transfers of cash. While a transaction involving a cash receipt or payment is sufficient to generate a recordable transaction, it is not necessary. Events such as exchanging stock for assets, signing a lease, providing future pension or vacation benefits for current-period employment, or acquiring materials on credit all trigger accounting transactions because they involve transfers of value, even though no cash changes hands at the time the transaction occurs. Even if no cash changes hands, issuing stock options to employees incurs a sacrifice of cash, an opportunity cost, which needs to be accounted for. If a company were to grant stock, rather than options, to employees, everyone would agree that the companys cost for this transaction would be the cash it otherwise would have received if it had sold the shares at the current market price to investors. It is exactly the same with stock options. When a company grants options to employees, it forgoes the opportunity to receive cash from underwriters who could take these same options and sell them in a competitive options market to investors. Warren Buffett made this point graphically in an April 9, 2002, Washington Post column when he stated: Berkshire Hathaway will be happy to receive options in lieu of cash for many of the goods and services that we sell corporate America. Granting options to employees rather than selling them to suppliers or investors via underwriters involves an actual loss of cash to the firm. It can, of course, be more reasonably argued that the cash forgone by issuing options to employees, rather than selling them to investors, is offset by the cash the company conserves by paying its employees less cash. As two widely respected economists, Burton G. Malkiel and William J. Baumol, noted in an April 4, 2002, Wall Street Journal article: A new, entrepreneurial firm may not be able to provide the cash compensation needed to attract outstanding workers. Instead, it can offer stock options. But Malkiel and Baumol, unfortunately, do not follow their observation to its logical conclusion. For if the cost of stock options is not universally incorporated into the measurement of net income, companies that grant options will underreport compensation costs, and it wont be possible to compare their profitability, productivity, and return-on-capital measures with those of economically equivalent companies that have merely structured their compensation system in a different way. The following hypothetical illustration shows how that can happen. Imagine two companies, KapCorp and MerBod, competing in exactly the same line of business. The two differ only in the structure of their employee compensation packages. KapCorp pays its workers 400,000 in total compensation in the form of cash during the year. At the beginning of the year, it also issues, through an underwriting, 100,000 worth of options in the capital market, which cannot be exercised for one year, and it requires its employees to use 25 of their compensation to buy the newly issued options. The net cash outflow to KapCorp is 300,000 (400,000 in compensation expense less 100,000 from the sale of the options). MerBods approach is only slightly different. It pays its workers 300,000 in cash and issues them directly 100,000 worth of options at the start of the year (with the same one-year exercise restriction). Economically, the two positions are identical. Each company has paid a total of 400,000 in compensation, each has issued 100,000 worth of options, and for each the net cash outflow totals 300,000 after the cash received from issuing the options is subtracted from the cash spent on compensation. Employees at both companies are holding the same 100,000 of options during the year, producing the same motivation, incentive, and retention effects. How legitimate is an accounting standard that allows two economically identical transactions to produce radically different numbers In preparing its year-end statements, KapCorp will book compensation expense of 400,000 and will show 100,000 in options on its balance sheet in a shareholder equity account. If the cost of stock options issued to employees is not recognized as an expense, however, MerBod will book a compensation expense of only 300,000 and not show any options issued on its balance sheet. Assuming otherwise identical revenues and costs, it will look as though MerBods earnings were 100,000 higher than KapCorps. MerBod will also seem to have a lower equity base than KapCorp, even though the increase in the number of shares outstanding will eventually be the same for both companies if all the options are exercised. As a result of the lower compensation expense and lower equity position, MerBods performance by most analytic measures will appear to be far superior to KapCorps. This distortion is, of course, repeated every year that the two firms choose the different forms of compensation. How legitimate is an accounting standard that allows two economically identical transactions to produce radically different numbers Fallacy 2: The Cost of Employee Stock Options Cannot Be Estimated Some opponents of option expensing defend their position on practical, not conceptual, grounds. Option-pricing models may work, they say, as a guide for valuing publicly traded options. But they cant capture the value of employee stock options, which are private contracts between the company and the employee for illiquid instruments that cannot be freely sold, swapped, pledged as collateral, or hedged. It is indeed true that, in general, an instruments lack of liquidity will reduce its value to the holder. But the holders liquidity loss makes no difference to what it costs the issuer to create the instrument unless the issuer somehow benefits from the lack of liquidity. And for stock options, the absence of a liquid market has little effect on their value to the holder. The great beauty of option-pricing models is that they are based on the characteristics of the underlying stock. Thats precisely why they have contributed to the extraordinary growth of options markets over the last 30 years. The Black-Scholes price of an option equals the value of a portfolio of stock and cash that is managed dynamically to replicate the payoffs to that option. With a completely liquid stock, an otherwise unconstrained investor could entirely hedge an options risk and extract its value by selling short the replicating portfolio of stock and cash. In that case, the liquidity discount on the options value would be minimal. And that applies even if there were no market for trading the option directly. Therefore, the liquidityor lack thereofof markets in stock options does not, by itself, lead to a discount in the options value to the holder. Investment banks, commercial banks, and insurance companies have now gone far beyond the basic, 30-year-old Black-Scholes model to develop approaches to pricing all sorts of options: Standard ones. Exotic ones. Options traded through intermediaries, over the counter, and on exchanges. Options linked to currency fluctuations. Options embedded in complex securities such as convertible debt, preferred stock, or callable debt like mortgages with prepay features or interest rate caps and floors. A whole subindustry has developed to help individuals, companies, and money market managers buy and sell these complex securities. Current financial technology certainly permits firms to incorporate all the features of employee stock options into a pricing model. A few investment banks will even quote prices for executives looking to hedge or sell their stock options prior to vesting, if their companys option plan allows it. Of course, formula-based or underwriters estimates about the cost of employee stock options are less precise than cash payouts or share grants. But financial statements should strive to be approximately right in reflecting economic reality rather than precisely wrong. Managers routinely rely on estimates for important cost items, such as the depreciation of plant and equipment and provisions against contingent liabilities, such as future environmental cleanups and settlements from product liability suits and other litigation. When calculating the costs of employees pensions and other retirement benefits, for instance, managers use actuarial estimates of future interest rates, employee retention rates, employee retirement dates, the longevity of employees and their spouses, and the escalation of future medical costs. Pricing models and extensive experience make it possible to estimate the cost of stock options issued in any given period with a precision comparable to, or greater than, many of these other items that already appear on companies income statements and balance sheets. Not all the objections to using Black-Scholes and other option valuation models are based on difficulties in estimating the cost of options granted. For example, John DeLong, in a June 2002 Competitive Enterprise Institute paper entitled The Stock Options Controversy and the New Economy, argued that even if a value were calculated according to a model, the calculation would require adjustment to reflect the value to the employee. He is only half right. By paying employees with its own stock or options, the company forces them to hold highly non-diversified financial portfolios, a risk further compounded by the investment of the employees own human capital in the company as well. Since almost all individuals are risk averse, we can expect employees to place substantially less value on their stock option package than other, better-diversified, investors would. Estimates of the magnitude of this employee risk discountor deadweight cost, as it is sometimes calledrange from 20 to 50, depending on the volatility of the underlying stock and the degree of diversification of the employees portfolio. The existence of this deadweight cost is sometimes used to justify the apparently huge scale of option-based remuneration handed out to top executives. A company seeking, for instance, to reward its CEO with 1 million in options that are worth 1,000 each in the market may (perhaps perversely) reason that it should issue 2,000 rather than 1,000 options because, from the CEOs perspective, the options are worth only 500 each. (We would point out that this reasoning validates our earlier point that options are a substitute for cash.) But while it might arguably be reasonable to take deadweight cost into account when deciding how much equity-based compensation (such as options) to include in an executives pay packet, it is certainly not reasonable to let dead-weight cost influence the way companies record the costs of the packets. Financial statements reflect the economic perspective of the company, not the entities (including employees) with which it transacts. When a company sells a product to a customer, for example, it does not have to verify what the product is worth to that individual. It counts the expected cash payment in the transaction as its revenue. Similarly, when the company purchases a product or service from a supplier, it does not examine whether the price paid was greater or less than the suppliers cost or what the supplier could have received had it sold the product or service elsewhere. The company records the purchase price as the cash or cash equivalent it sacrificed to acquire the good or service. Suppose a clothing manufacturer were to build a fitness center for its employees. The company would not do so to compete with fitness clubs. It would build the center to generate higher revenues from increased productivity and creativity of healthier, happier employees and to reduce costs arising from employee turnover and illness. The cost to the company is clearly the cost of building and maintaining the facility, not the value that the individual employees might place on it. The cost of the fitness center is recorded as a periodic expense, loosely matched to the expected revenue increase and reductions in employee-related costs. The only reasonable justification we have seen for costing executive options below their market value stems from the observation that many options are forfeited when employees leave, or are exercised too early because of employees risk aversion. In these cases, existing shareholders equity is diluted less than it would otherwise be, or not at all, consequently reducing the companys compensation cost. While we agree with the basic logic of this argument, the impact of forfeiture and early exercise on theoretical values may be grossly exaggerated. (See The Real Impact of Forfeiture and Early Exercise at the end of this article.) The Real Impact of Forfeiture and Early Exercise Unlike cash salary, stock options cannot be transferred from the individual granted them to anyone else. Nontransferability has two effects that combine to make employee options less valuable than conventional options traded in the market. First, employees forfeit their options if they leave the company before the options have vested. Second, employees tend to reduce their risk by exercising vested stock options much earlier than a well-diversified investor would, thereby reducing the potential for a much higher payoff had they held the options to maturity. Employees with vested options that are in the money will also exercise them when they quit, since most companies require employees to use or lose their options upon departure. In both cases, the economic impact on the company of issuing the options is reduced, since the value and relative size of existing shareholders stakes are diluted less than they could have been, or not at all. Recognizing the increasing probability that companies will be required to expense stock options, some opponents are fighting a rearguard action by trying to persuade standard setters to significantly reduce the reported cost of those options, discounting their value from that measured by financial models to reflect the strong likelihood of forfeiture and early exercise. Current proposals put forth by these people to FASB and IASB would allow companies to estimate the percentage of options forfeited during the vesting period and reduce the cost of option grants by this amount. Also, rather than use the expiration date for the option life in an option-pricing model, the proposals seek to allow companies to use an expected life for the option to reflect the likelihood of early exercise. Using an expected life (which companies may estimate at close to the vesting period, say, four years) instead of the contractual period of, say, ten years, would significantly reduce the estimated cost of the option. Some adjustment should be made for forfeiture and early exercise. But the proposed method significantly overstates the cost reduction since it neglects the circumstances under which options are most likely to be forfeited or exercised early. When these circumstances are taken into account, the reduction in employee option costs is likely to be much smaller. First, consider forfeiture. Using a flat percentage for forfeitures based on historical or prospective employee turnover is valid only if forfeiture is a random event, like a lottery, independent of the stock price. In reality, however, the likelihood of forfeiture is negatively related to the value of the options forfeited and, hence, to the stock price itself. People are more likely to leave a company and forfeit options when the stock price has declined and the options are worth little. But if the firm has done well and the stock price has increased significantly since grant date, the options will have become much more valuable, and employees will be much less likely to leave. If employee turnover and forfeiture are more likely when the options are least valuable, then little of the options total cost at grant date is reduced because of the probability of forfeiture. The argument for early exercise is similar. It also depends on the future stock price. Employees will tend to exercise early if most of their wealth is bound up in the company, they need to diversify, and they have no other way to reduce their risk exposure to the companys stock price. Senior executives, however, with the largest option holdings, are unlikely to exercise early and destroy option value when the stock price has risen substantially. Often they own unrestricted stock, which they can sell as a more efficient means to reduce their risk exposure. Or they have enough at stake to contract with an investment bank to hedge their option positions without exercising prematurely. As with the forfeiture feature, the calculation of an expected option life without regard to the magnitude of the holdings of employees who exercise early, or to their ability to hedge their risk through other means, would significantly underestimate the cost of options granted. Option-pricing models can be modified to incorporate the influence of stock prices and the magnitude of employees option and stock holdings on the probabilities of forfeiture and early exercise. (See, for example, Mark Rubinsteins Fall 1995 article in the Journal of Derivatives . On the Accounting Valuation of Employee Stock Options.) The actual magnitude of these adjustments needs to be based on specific company data, such as stock price appreciation and distribution of option grants among employees. The adjustments, properly assessed, could turn out to be significantly smaller than the proposed calculations (apparently endorsed by FASB and IASB) would produce. Indeed, for some companies, a calculation that ignores forfeiture and early exercise altogether could come closer to the true cost of options than one that entirely ignores the factors that influence employees forfeiture and early exercise decisions. Fallacy 3: Stock Option Costs Are Already Adequately Disclosed Another argument in defense of the existing approach is that companies already disclose information about the cost of option grants in the footnotes to the financial statements. Investors and analysts who wish to adjust income statements for the cost of options, therefore, have the necessary data readily available. We find that argument hard to swallow. As we have pointed out, it is a fundamental principle of accounting that the income statement and balance sheet should portray a companys underlying economics. Relegating an item of such major economic significance as employee option grants to the footnotes would systematically distort those reports. But even if we were to accept the principle that footnote disclosure is sufficient, in reality we would find it a poor substitute for recognizing the expense directly on the primary statements. For a start, investment analysts, lawyers, and regulators now use electronic databases to calculate profitability ratios based on the numbers in companies audited income statements and balance sheets. An analyst following an individual company, or even a small group of companies, could make adjustments for information disclosed in footnotes. But that would be difficult and costly to do for a large group of companies that had put different sorts of data in various nonstandard formats into footnotes. Clearly, it is much easier to compare companies on a level playing field, where all compensation expenses have been incorporated into the income numbers. Whats more, numbers divulged in footnotes can be less reliable than those disclosed in the primary financial statements. For one thing, executives and auditors typically review supplementary footnotes last and devote less time to them than they do to the numbers in the primary statements. As just one example, the footnote in eBays FY 2000 annual report reveals a weighted average grant-date fair value of options granted during 1999 of 105.03 for a year in which the weighted average exercise price of shares granted was 64.59. Just how the value of options granted can be 63 more than the value of the underlying stock is not obvious. In FY 2000, the same effect was reported: a fair value of options granted of 103.79 with an average exercise price of 62.69. Apparently, this error was finally detected, since the FY 2001 report retroactively adjusted the 1999 and 2000 average grant-date fair values to 40.45 and 41.40, respectively. We believe executives and auditors will exert greater diligence and care in obtaining reliable estimates of the cost of stock options if these figures are included in companies income statements than they currently do for footnote disclosure. Our colleague William Sahlman in his December 2002 HBR article, Expensing Options Solves Nothing, has expressed concern that the wealth of useful information contained in the footnotes about the stock options granted would be lost if options were expensed. But surely recognizing the cost of options in the income statement does not preclude continuing to provide a footnote that explains the underlying distribution of grants and the methodology and parameter inputs used to calculate the cost of the stock options. Some critics of stock option expensing argue, as venture capitalist John Doerr and FedEx CEO Frederick Smith did in an April 5, 2002, New York Times column, that if expensing were required, the impact of options would be counted twice in the earnings per share: first as a potential dilution of the earnings, by increasing the shares outstanding, and second as a charge against reported earnings. The result would be inaccurate and misleading earnings per share. We have several difficulties with this argument. First, option costs only enter into a (GAAP-based) diluted earnings-per-share calculation when the current market price exceeds the option exercise price. Thus, fully diluted EPS numbers still ignore all the costs of options that are nearly in the money or could become in the money if the stock price increased significantly in the near term. Second, relegating the determination of the economic impact of stock option grants solely to an EPS calculation greatly distorts the measurement of reported income, would not be adjusted to reflect the economic impact of option costs. These measures are more significant summaries of the change in economic value of a company than the prorated distribution of this income to individual shareholders revealed in the EPS measure. This becomes eminently clear when taken to its logical absurdity: Suppose companies were to compensate all their suppliersof materials, labor, energy, and purchased serviceswith stock options rather than with cash and avoid all expense recognition in their income statement. Their income and their profitability measures would all be so grossly inflated as to be useless for analytic purposes only the EPS number would pick up any economic effect from the option grants. Our biggest objection to this spurious claim, however, is that even a calculation of fully diluted EPS does not fully reflect the economic impact of stock option grants. The following hypothetical example illustrates the problems, though for purposes of simplicity we will use grants of shares instead of options. The reasoning is exactly the same for both cases. Lets say that each of our two hypothetical companies, KapCorp and MerBod, has 8,000 shares outstanding, no debt, and annual revenue this year of 100,000. KapCorp decides to pay its employees and suppliers 90,000 in cash and has no other expenses. MerBod, however, compensates its employees and suppliers with 80,000 in cash and 2,000 shares of stock, at an average market price of 5 per share. The cost to each company is the same: 90,000. But their net income and EPS numbers are very different. KapCorps net income before taxes is 10,000, or 1.25 per share. By contrast, MerBods reported net income (which ignores the cost of the equity granted to employees and suppliers) is 20,000, and its EPS is 2.00 (which takes into account the new shares issued). Of course, the two companies now have different cash balances and numbers of shares outstanding with a claim on them. But KapCorp can eliminate that discrepancy by issuing 2,000 shares of stock in the market during the year at an average selling price of 5 per share. Now both companies have closing cash balances of 20,000 and 10,000 shares outstanding. Under current accounting rules, however, this transaction only exacerbates the gap between the EPS numbers. KapCorps reported income remains 10,000, since the additional 10,000 value gained from the sale of the shares is not reported in net income, but its EPS denominator has increased from 8,000 to 10,000. Consequently, KapCorp now reports an EPS of 1.00 to MerBods 2.00, even though their economic positions are identical: 10,000 shares outstanding and increased cash balances of 20,000. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. The people claiming that options expensing creates a double-counting problem are themselves creating a smoke screen to hide the income-distorting effects of stock option grants. Indeed, if we say that the fully diluted EPS figure is the right way to disclose the impact of share options, then we should immediately change the current accounting rules for situations when companies issue common stock, convertible preferred stock, or convertible bonds to pay for services or assets. At present, when these transactions occur, the cost is measured by the fair market value of the consideration involved. Why should options be treated differently Fallacy 4: Expensing Stock Options Will Hurt Young Businesses Opponents of expensing options also claim that doing so will be a hardship for entrepreneurial high-tech firms that do not have the cash to attract and retain the engineers and executives who translate entrepreneurial ideas into profitable, long-term growth. This argument is flawed on a number of levels. For a start, the people who claim that option expensing will harm entrepreneurial incentives are often the same people who claim that current disclosure is adequate for communicating the economics of stock option grants. The two positions are clearly contradictory. If current disclosure is sufficient, then moving the cost from a footnote to the balance sheet and income statement will have no market effect. But to argue that proper costing of stock options would have a significant adverse impact on companies that make extensive use of them is to admit that the economics of stock options, as currently disclosed in footnotes, are not fully reflected in companies market prices. More seriously, however, the claim simply ignores the fact that a lack of cash need not be a barrier to compensating executives. Rather than issuing options directly to employees, companies can always issue them to underwriters and then pay their employees out of the money received for those options. Considering that the market systematically puts a higher value on options than employees do, companies are likely to end up with more cash from the sale of externally issued options (which carry with them no deadweight costs) than they would by granting options to employees in lieu of higher salaries. Even privately held companies that raise funds through angel and venture capital investors can take this approach. The same procedures used to place a value on a privately held company can be used to estimate the value of its options, enabling external investors to provide cash for options about as readily as they provide cash for stock. Thats not to say, of course, that entrepreneurs should never get option grants. Venture capital investors will always want employees to be compensated with some stock options in lieu of cash to be assured that the employees have some skin in the game and so are more likely to be honest when they tout their companys prospects to providers of new capital. But that does not preclude also raising cash by selling options externally to pay a large part of the cash compensation to employees. We certainly recognize the vitality and wealth that entrepreneurial ventures, particularly those in the high-tech sector, bring to the U. S. economy. A strong case can be made for creating public policies that actively assist these companies in their early stages, or even in their more established stages. The nation should definitely consider a regulation that makes entrepreneurial, job-creating companies healthier and more competitive by changing something as simple as an accounting journal entry. But we have to question the effectiveness of the current rule, which essentially makes the benefits from a deliberate accounting distortion proportional to companies use of one particular form of employee compensation. After all, some entrepreneurial, job-creating companies might benefit from picking other forms of incentive compensation that arguably do a better job of aligning executive and shareholder interests than conventional stock options do. Indexed or performance options, for example, ensure that management is not rewarded just for being in the right place at the right time or penalized just for being in the wrong place at the wrong time. A strong case can also be made for the superiority of properly designed restricted stock grants and deferred cash payments. Yet current accounting standards require that these, and virtually all other compensation alternatives, be expensed. Are companies that choose those alternatives any less deserving of an accounting subsidy than Microsoft, which, having granted 300 million options in 2001 alone, is by far the largest issuer of stock options A less distorting approach for delivering an accounting subsidy to entrepreneurial ventures would simply be to allow them to defer some percentage of their total employee compensation for some number of years, which could be indefinitelyjust as companies granting stock options do now. That way, companies could get the supposed accounting benefits from not having to report a portion of their compensation costs no matter what form that compensation might take. What Will Expensing Involve Although the economic arguments in favor of reporting stock option grants on the principal financial statements seem to us to be overwhelming, we do recognize that expensing poses challenges. For a start, the benefits accruing to the company from issuing stock options occur in future periods, in the form of increased cash flows generated by its option motivated and retained employees. The fundamental matching principle of accounting requires that the costs of generating those higher revenues be recognized at the same time the revenues are recorded. This is why companies match the cost of multiperiod assets such as plant and equipment with the revenues these assets produce over their economic lives. In some cases, the match can be based on estimates of the future cash flows. In expensing capitalized software-development costs, for instance, managers match the costs against a predicted pattern of benefits accrued from selling the software. In the case of options, however, managers would have to estimate an equivalent pattern of benefits arising from their own decisions and activities. That would likely introduce significant measurement error and provide opportunities for managers to bias their estimates. We therefore believe that using a standard straight-line amortization formula will reduce measurement error and management bias despite some loss of accuracy. The obvious period for the amortization is the useful economic life of the granted option, probably best measured by the vesting period. Thus, for an option vesting in four years, 148 of the cost of the option would be expensed through the income statement in each month until the option vests. This would treat employee option compensation costs the same way the costs of plant and equipment or inventory are treated when they are acquired through equity instruments, such as in an acquisition. In addition to being reported on the income statement, the option grant should also appear on the balance sheet. In our opinion, the cost of options issued represents an increase in shareholders equity at the time of grant and should be reported as paid-in capital. Some experts argue that stock options are more like contingent liability than equity transactions since their ultimate cost to the company cannot be determined until employees either exercise or forfeit their options. This argument, of course, ignores the considerable economic value the company has sacrificed at time of grant. Whats more, a contingent liability is usually recognized as an expense when it is possible to estimate its value and the liability is likely to be incurred. At time of grant, both these conditions are met. The value transfer is not just probable it is certain. The company has granted employees an equity security that could have been issued to investors and suppliers who would have given cash, goods, and services in return. The amount sacrificed can also be estimated, using option-pricing models or independent estimates from investment banks. There has to be, of course, an offsetting entry on the asset side of the balance sheet. FASB, in its exposure draft on stock option accounting in 1994, proposed that at time of grant an asset called prepaid compensation expense be recognized, a recommendation we endorse. FASB, however, subsequently retracted its proposal in the face of criticism that since employees can quit at any time, treating their deferred compensation as an asset would violate the principle that a company must always have legal control over the assets it reports. We feel that FASB capitulated too easily to this argument. The firm does have an asset because of the option grantpresumably a loyal, motivated employee. Even though the firm does not control the asset in a legal sense, it does capture the benefits. FASBs concession on this issue subverted substance to form. Finally, there is the issue of whether to allow companies to revise the income number theyve reported after the grants have been issued. Some commentators argue that any recorded stock option compensation expense should be reversed if employees forfeit the options by leaving the company before vesting or if their options expire unexercised. But if companies were to mark compensation expense downward when employees forfeit their options, should they not also mark it up when the share price rises, thereby increasing the market value of the options Clearly, this can get complicated, and it comes as no surprise that neither FASB nor IASB recommends any kind of postgrant accounting revisions, since that would open up the question of whether to use mark-to-market accounting for all types of assets and liabilities, not just share options. At this time, we dont have strong feelings about whether the benefits from mark-to-market accounting for stock options exceed the costs. But we would point out that people who object to estimating the cost of options granted at time of issue should be even less enthusiastic about reestimating their options cost each quarter. We recognize that options are a powerful incentive, and we believe that all companies should consider them in deciding how to attract and retain talent and align the interests of managers and owners. But we also believe that failing to record a transaction that creates such powerful effects is economically indefensible and encourages companies to favor options over alternative compensation methods. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. Companies should choose compensation methods according to their economic benefitsnot the way they are reported. It is not the proper role of accounting standards to distort executive and employee compensation by subsidizing one form of compensation relative to all others. A version of this article appeared in the March 2003 issue of Harvard Business Review .
No comments:
Post a Comment